Kyokushin
Søken etter den ultimate sannhet



Hentet fra www.kyokushinkai.de
Oversatt til norsk av Thor Arne Kolberg

Introduksjon
For å forstå Kyokushin Karate må man først og fremst forstå personlighetene og de underliggende motivene til personene bak.
Uten kunnskap om den kulturelle bakgrunnen til Mas Oyama og hans barndoms erfaring, kan man umulig fullt ut forstå Kyokushin Karate i dets nåværende form. Et annet poeng mange Kyokushin-utøvere ofte regner som et ikke-tema, er at uten den erfaring Oyama fikk under ledelse av Gichin Funakoshi (Shotokan) og Gogen Yamaguchi (Goju) ville Kyokushin aldri kunne ha eksistert.

Satt på spissen kan man si at Kyokushin Karate, som ble utviklet av Oyama, er et produkt av mangelen på et fullgodt system i hans øyne.

Oyamas ønske om altid å hevde seg som den hardeste og sterkeste førte til utviklingen av den hardeste og mest bevarte Karate-stil.
Men, selv om tradisjon står meget sterkt, finnes det alltid rom for modifikasjoner og forbedringer.
Mas Oyama åpnet sin første Dojo i 1953. Fra og med 1955 kalte han sitt Karate-system Oyama Ryu. Innen 1957, tross knallhard trening, hadde han over 700 medlemmer. I 1959 begynte Jon Bluming, da 5. Dan Judo, å trene under Mas Oyama. Han påvirket Oyama Karate betraktelig og ble fort dets sterkeste representant. Mas Oyama uttalte en gang: "Finn en utøver som kan slå Jon Bluming "knock-out" og jeg gir ham min 8.dan."

Senere kom det utøvere fra mange forskjellige kamp-stiler for å teste seg selv i Jis Sen Kumite (Kompromissløs fullkontakt kamp). Hvis teknikker fra noen av disse andre stilartene var effektive og ga resultater ble de naturligvis overført til treningsprogrammet - og følgelig tatt opp som en del av stilen Kyokushin Karate.

Dette prinsippet praktiseres fremdeles: En teknikk som gir resultater er god. En god teknikk adopteres, uansett hvilket system den måtte komme fra (Karate, boksing, Judo etc.).

Medlemene i Oyamas dojo tok disse kampene svært alvorlig. Det var forventet å enten slå ut eller bli slått ut. Det fantes så godt som ingen restriksjoner; Treff mot hode eller skritt var like akseptert som kast, brekke- og kvelningsteknikker. Man kjempet til en av utøverne var slått ut eller gav opp (å gi seg var imidlertid så godt som umulig pga. Bushido ideologien.)

Teknisk sett foretrekker Kyokushin-utøveren relativt myke avvergelses bevegelser og teknikker. Styrken ligger i det kompromissløse motangrepet. De fleste retninger av karate lærer sine elever null-kontakt.

I motsetning trener Kyokushin-utøveren på å levere presise drepende slag, umiddelbart etter en blokkering, samt å motstå disse.
Systemet blir derfor også ofte omtalt som det "mest realistiske selvforsvar".

I 1964 ble navnet "Kyokushinkai" tatt i bruk, noe som betyr omtrent "mest mulig virkelig". Fra den lille spede begynnelsen grodde det en enorm bevegelse. Etter en stund hadde Honbu Dojoen ("Hovedkvarteret") rundt 1990 tallet ca. 12 millioner medlemmer. Uheldigvis førte den enorme økningen i medlemmer til en dramatisk reduksjon i kvaliteten på treningen. Mange tidligere forbundsfeller skilte lag med Oyama for å gå sine egne veier og utvikle nye systemer.

Kyokushin Budo Kai
Jon Bluming har æren for å ha brakt Kyokushin Karate til Europa. Han var i tillegg den som stanset mye av den negative utviklingen, den som hjalp Kyokushin Karate tilbake til sitt gamle rykte og sine unikt realistiske teknikker for nærkamp og selvforsvar.
For å kunne skille den nye retningen fra den gamle varianten av Kyokushin, som Bluming Shihan mente var foreldet, kalte han det nye systemet Kyokushin Budo Kai.

Under dette nye navnet begynte en tanke å vokse hos Bluming - nemlig å skape en sportslig kampkunst, hvor det er opp til den enkelte utøver å velge veien til seier. Alle slag- og spark-teknikker var tillatt, også mot hodet, samt kast, bryting og kvelninger var akseptert. Samtidig skulle et sofistikert sett med regler tilrettelegge for makismal beskyttelse av utøveren og ta vare på den tradisjonelle etikken innen Budo.

Jon Bluming Kancho klarte det, og dette er Kyokushin Budo Kai i dag.

I disse dager eksisterer det flere Dojos i en lang rekke land, bla.:
Japan, Afganistan, Algerie, Belgia, Kongo, Kroatsia, Nederland, Tyskland, Ungarn, Israel, Norge, Amerika, Kanada, Poerto Rico, Italia, Polen, India, Iran, Irland og Russland, for å nevne noen.